Visjon

 

Hver dag våkner jeg til en alarm...

... stryk det.

Hver dag våkner jeg til en ny dag.

Med andre ord våkner jeg kanskje opp til en ny mulighet. Jeg har skjønt at en mulighet ikke alltid er positiv bare fordi at den er mulig.

Det er mulig å drepe et menneske på to sekunder med en pistol som er mulig å få kjøpt for en mulig pengesum.

... Det handler kanskje om hvordan du ser på det, og det er poenget mitt i dag. Perspektiv.

      

                    Så i natt før jeg legger meg skal jeg visualisere en bedre dag i morgen; med mer fremgang og en større energi for produktivitet. En innstilling som en bønn. Gi meg solskinn som treffer øyelokk når jeg sover, en telefon med ønskede tilbakemeldinger, og et vakkert smil hvis det finnes der ute.

Jeg finner ut at en tanke ikke er fullført før jeg ser den, og jeg kan ikke se hva jeg føler med mindre jeg skriver det ned. Og så lenge jeg skriver om meg, er jeg ærlig mot meg selv. Jeg visualiserer en følelse med tekst og ord.

Du og jeg har mye til felles; vi vil alle være lykkelige og oppnå suksess. Om det er i å være en god venn, arbeider, ektefelle, sønn, rik eller berømt er din egen prioriteringssak, men uansett hva du gjør -  visualiser suksess. Jeg er ikke tilhenger av ”the secret” eller andre filosofier utenom der ting faller logisk sammen. Så slutt å se et halvtomt glass, og se på det annerledes. Du sier at du ikke vet hva du skal gjøre med livet, jeg gratulerer deg med å si at du er velsignet med et blankt ark. Du kan fylle det inn med hva du vil.

  

                    Din psykiske evne til å definere noe er preget av omstendighetene dine. Vi som bor i omstendigheter med olje, fest, og kebab. Uten jordskjelv, opptøyer, dikatorer eller krig, kan heller irritere og definere oss over de mindre ting. Der du ser et tomt skap med bare nudler, knekkebrød, og tunfisk ser en familie i mitt hjemland en ny dag med mat til å overleve.

Sky is the limit. Jeg skyter mot stjernene og håper på å treffe månen så jeg kan skylle over som bølger fra flo og fjære. Om ikke så høyt, så ser jeg hvertfall meg selv smile gjennom hva faen.

People are just as happy as they make up their minds to be - Abraham Lincoln

   

   Alle bilder er tatt av eller i samarbeid med Aon R. Naqvi  

De sier at det er synd. Fordi at vi smiler, men ikke sammen. Fordi at vi vokser, men fra hverandre. Vi drømmer, og våkner opp alene. Vi tenker på hverandre, men ikke på samme måte lenger. Fra tanker til ord og videre en realitet. Når begynte vi å tenke annerledes? Allmektige tid som kan forandre hvordan vi tenker, hvordan vi ser ut, puster og leger sår. Selv den forandres. Og som et klokkeslett, så er det noen ting som går rundt og kommer tilbake. Men som en dato er det noen ting som passerer og forsvinner. Når en bra kveld ender lurer jeg på om den kommer tilbake. Når følelser gjør meg kald, lurer jeg på om de kommer tilbake.

På et tog til Larvik. For å få en følelse tilbake, drar jeg til stedet jeg våkna for å få perspektiv på drømmen jeg flytta vekk for oppnå. Jeg var aldri en skribent når jeg dro herfra, alt jeg visste var at jeg skulle gjenspeile det jeg ser og føler. Alt jeg har er en penn, for noen bærer den ingen verdi om den ikke er av diamanter. Jeg ser et budskap, et talerør, mine tanker. For alt jeg vet har blekket beskrevet mer av meg enn det et speil noen gang har, for alt jeg vet ville jeg vært en annen person uten den. Jeg fant ut at jeg skulle deles disse tanker, dokumentere verden jeg ser, for hvem vet når den forandre til noe ugjenkjennelig. Tid, venner, familie, ekser, blikk, rykte, glede, sorg, varme, kulde, dette sekundet, denne dagen, denne kjærligheten. Jeg griper det så godt jeg kan, for hvert øyeblikk jeg kan. For hvem vet om jeg aldri får denne følelsen tilbake. 

Når jeg tapper meg selv for ord med livsfilosofier så lurer jeg noen ganger på om det finnes flere igjen. Men om ikke lik, gjenvinnes inspirasjonen. Kanskje det er det som får meg til å sette pris på det, for jeg vet aldri om/når det forsvinner eller kommer... Hvis skribenten i meg virkelig er der så lenge jeg lever, så hva blir mine siste ord? Jeg vet ikke når jeg skal dø. Og det holder flammen i meg til å gjøre hvert ord like viktig. Hver dag like viktig, for jeg har lært at når kjærlighet ender, kommer det aldri tilbake på samme måte. 

Litt for ærlig...

Jeg finner de fleste jenter til å være en drøm. Så iblant, noen ganger hver dag, noen ganger hver helg, treffer jeg drømmedama mi. Hun smiler når hun møter meg, rekker opp hånden og sier hva hun heter. Det hender til og med at første spørsmålet er hennes, du vet, der hvor samtalen startes og du finner ut at dere har truffet tonen. Tonen fortsetter i kveldens melodier og det rimer som om det er en sang. Det hender at vi kysser. Andre ganger, andre jenter, snakker heller om typen sin med for mange øyeblikk imellom hvor vi holder på å kysse. Men vi kan ikke. Hun er ikke sånn, og jeg vil ikke at hun skal være sånn heller.

Rett etter en breakup, eller til og med lenge etter en slik hendelse, er det vanskelig for flere av oss å drømme. For de av oss som virkelig brydde oss, for de av oss som fortsatt tenker tilbake selv om vi aldri villet dra tilbake. For de av oss som ikke ønsker denne følelsen av tomhet, og for de av oss som føler at senga er for stor. Og når vi først begynner å drømme, så merker vi oss selv å våkne opp litt for tidlig, allerede dagen derpå. Det blir liksom aldri det samme igjen. Jeg ønska det gjorde, men disse ”ønsker” oppfylles bare noen ganger i drømmene. Så i virkeligheten, realiteten, sitter jeg her, på mitt rom og ønska drømmen varte litt lenger.

Jeg er ærlig, fordi at veldig få er det. Jeg drømmer for å nå opp til skyene. I virkeligheten ville det å nå opp til skyene ført til at man måtte ned på jorda igjen. I dag føler jeg for å bli der.

Så hvor er du? Drømmen min. Man skulle tro at en skulle få avsmak fra kjærlighet, men selv om min forrige forrett gav meg matforgiftning så er jeg fortsatt sulten. Jeg håper jeg treffer deg en dag, men for nå, finnes du ikke i min bevissthet.