Litt for ærlig...

Jeg finner de fleste jenter til å være en drøm. Så iblant, noen ganger hver dag, noen ganger hver helg, treffer jeg drømmedama mi. Hun smiler når hun møter meg, rekker opp hånden og sier hva hun heter. Det hender til og med at første spørsmålet er hennes, du vet, der hvor samtalen startes og du finner ut at dere har truffet tonen. Tonen fortsetter i kveldens melodier og det rimer som om det er en sang. Det hender at vi kysser. Andre ganger, andre jenter, snakker heller om typen sin med for mange øyeblikk imellom hvor vi holder på å kysse. Men vi kan ikke. Hun er ikke sånn, og jeg vil ikke at hun skal være sånn heller.

Rett etter en breakup, eller til og med lenge etter en slik hendelse, er det vanskelig for flere av oss å drømme. For de av oss som virkelig brydde oss, for de av oss som fortsatt tenker tilbake selv om vi aldri villet dra tilbake. For de av oss som ikke ønsker denne følelsen av tomhet, og for de av oss som føler at senga er for stor. Og når vi først begynner å drømme, så merker vi oss selv å våkne opp litt for tidlig, allerede dagen derpå. Det blir liksom aldri det samme igjen. Jeg ønska det gjorde, men disse ”ønsker” oppfylles bare noen ganger i drømmene. Så i virkeligheten, realiteten, sitter jeg her, på mitt rom og ønska drømmen varte litt lenger.

Jeg er ærlig, fordi at veldig få er det. Jeg drømmer for å nå opp til skyene. I virkeligheten ville det å nå opp til skyene ført til at man måtte ned på jorda igjen. I dag føler jeg for å bli der.

Så hvor er du? Drømmen min. Man skulle tro at en skulle få avsmak fra kjærlighet, men selv om min forrige forrett gav meg matforgiftning så er jeg fortsatt sulten. Jeg håper jeg treffer deg en dag, men for nå, finnes du ikke i min bevissthet.