I bakgrunn av bønnerop, 200 000 pakistanere og muligens flere arabere. Basar, stedet der aladdin ble oppfunnet, lukten av geiter, kyllinger, shawarma og typisk parfyme for hellige steder. Side om side med en søster jeg ikke har sett på over 2 år og en følelse av tilhørighet på et fremmed sted. Indre ro, til tider tårer i øynene, ofte smil omkring ansiktet, hendene holdt fast til et sted menneske har utnevnt som himmel på jord. Det er vanskelig å vite hva jeg skal føle, men jeg vet at jeg føler mye.

Dagene passerer og jeg ser en realitet av fattigdom som jeg bare besøker, men som andre lever i. Til tider er simplisiteten vakker, til tider bare veldig trist. Jeg lurer på hva de tenker når de ser på meg. Noen ganger er blikkene fylt med grener av hat og håp, en rar blanding. Kanskje jeg kan hjelpe dem. Jeg gjør mitt beste.

Til tross for steiner mot ansiktet, basketak og kommentarer som jeg forstår av bare kroppspråk, føler jeg ikke for å dømme et folk, selv om det bare skulle gjelde fra slumområde til slumområde. Gud forby om jeg skulle dømme et folkeslag. Jeg forstår frustrasjonen, jeg skjønner deres sinne mot verden, en fattig manns ignoranse er ofte perspektiv på et skille mellom hvem som vil dem godt og ikke godt. Når jeg ikke klarer å stole på mennesker ut av mitt eget lille møte med kalde skuldre, er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke mursteiner disse barna bærer som bagasje. Innsikt.

Jeg reiser fra sted til sted. Huler, fjell, 600 trappetrinn med utsikter utover hele Damaskus. Stedet hvor det første mordet i menneskets historie tok sted - verdens første åsted et sted mellom Libanon, Syria og Israel. Huset til Adam, hulen der 40 profeter gjennom tidene har besøkt. Steiner som enda blør, følelser som enda lever, slottet til ”herskere” som drepte, slottet til konger som slåss imot for å vise verden rettferdighet. Det er vanskelig å vite hva jeg skal føle noen ganger, men det gir meg en klar utsikt på hva som ikke er verdt å tenke på. Prioritet for pensum til tankens skolegang. Jeg elsker å reise.