Livet er morsomt, så kall tårene et resultat av mye latter. For hver dag som går forstår jeg omgivelsene mine bedre. Omstendighetene snakker sjeldent ut om sitt egentlige "jeg". Det er derfor at når du gir for mye av ditt virkelige "jeg"  du møter flere vegger enn dører. Noen dører åpner seg, andre dirkes opp, og noen holder stengt som fengselgitter for sjeler. 

For at du skal slippe tidligere ut av fengsel må du oppføre deg riktig, slik at de ser forandringen i deg til å stole på at du fungerer i samfunnsbilde. Fengselsdøren er et symbol for tingene du ikke får oppnå, et symbol for det som holder deg på samme sted for lenge - en ting som hele tiden går galt. Hele livet bruker vi tiden på de dørene som er stengt,   for å oppnå neste nivå av tilfreds, alt du vil er å være fornøyd. Vi gir mer og mer av oss selv til den ene døren. Jeg åpner den idag, fordi ingen andre enn meg selv kan gjøre meg tilfredsstilt. Velvære starter innenifra. 

Når det blir vanskelig å finne lykken fra seg selv, søker vi det hos kjæreste, venner og familie. Dette er rettferdig like mye som urettferdig. Rettferdig fordi at de bryr seg om deg og derfor er de der for deg (it's only fair). Urettferdig når vi gir hele hjerte til en person og den skal bestemme eller ha for stor innflytelse på humøret, det blir slitsomt. HUSK! Du skal i graven alene, så lær deg å smile på egenhånd. Slik blir det lettere å smile for de du vil smile for, uavhengig av noens humør eller andre hendelser som ødelegger dagens flyt. Depresjoner starter også innenifra. 

De menneskene du ser deg selv i, er ikke et speil. Hvis du ikke begynner å bli ditt eget speil tar du deg nær av ALT, fordi at du tenker for mye på ordene de sier. Alt blir personlig, nettopp fordi at du er vant til at speilet sender en refleksjon tilbake. Bli selvstendig, og desto mer faen gir du i hva folk sier (en klype salt), jo lettere er det å være seg selv, jo lettere er det å smile når verden etterlater deg alene på en café med fremmede. 

Jeg sier alltid at menneskene rundt meg gir meg inspirasjon til hverdagen min, det ble bare litt feil når jeg tok inspirasjonen ufiltrert. Det jeg mener er at du må kverne kaffebønna før du drikker den, å spise den direkte skaper kvalme. Ta til deg hva folk sier, men hakk det i biter før du svelger det som en del av din realitet. Det var som en god venn sa til meg i helga når jeg ble sur over noe fullstendig unødvendig, som eeegentlig ikke var et problem: - Mannen, inte vara en bitch! (Shout out: Ali Wali)

Så hvis verden er kald, hvorfor skal du la folk ta utnytte av varmen din. En kald skulder! Men denne gangen handler det om å gi seg selv den skulderen for å ikke bli opphetet og brenne seg. 

C'mon Son!

Dagens ord er en kommentar til meg selv, så velkommen til min dagbok... tankebok... min historie?