Beklager til de jeg bør beklage til, dere vet hvem dere er, ikke glem hvem andre rundt dere er også. Jeg gjør feil, selv om jeg preker moral, etikk, rett og galt via mine ord. Dagens ord er en refleksjon, en refleksjon av meg selv. Problemet er at ”meg selv” trenger å høre en del ting for å komme på et rett spor iblant, det er lett å miste ledetråd. Det finnes folk som ber meg om å tro på mine EGNE ord iblant, kanskje smile litt jeg også, spesielt når jeg snakker så mye om det.

Jeg blir klein, seriøs, alvorlig, bryr meg, er bekymra, frustrert, irritert, virkelighetsjustert fordi at jeg lar ting gå inn på meg. De ordene noen sier til meg, spesielt om dem omhandler meg direkte, tar jeg seriøst. Jeg ser meg selv være en person jeg ikke vil være.

Ikke overdriv, men vær ærlig, og med ærlighet bør det forventes å takle en ærlig reaksjon. Så ikke spør meg hvorfor, ”hvorfor blir’u sånn a?”  Jeg vet at én kveld ikke definerer meg, men hvordan jeg definerer meg selv er ikke den personen jeg ser omverden tegne et bilde av. Noen ganger handler det ikke om meg ovenfor deg, men meg selv ovenfor mine egne handlinger. Klein på meg selv. Takk for inspirasjon. Deres utsikt er min innsikt. <3

Anyways, uten å bli carried away. Dagens dikt:

Faser, ansikt, innsiden og utsiden. Indre menneske, ytre menneske, selvbilde, striden. Tanker, problemer, frustrasjoner og utbrudd. Oppførsel, aggresjon, balanse, et utskudd. Jeg beklager, jeg smiler, har nedtur men opptur for livets motstand. Du forstår, du skjønner, du støtter, men er min motgang. Problemer, ingen unnskyldning, som en mann jeg innrømmer feil. Men mine feil får meg til å stå å skikke for lenge i mitt speil.

Jeg prøver, jeg sløver, jeg øver men føler jeg behøver en unna-manøver. Jeg berører andre, kjører over folk, sårer dem. De snakker, jeg er den døve. Jeg snakker, men har ingen stemme som en asylsøker. Prøver å øke min kunnskap, men spørsmål: hvordan skrive lydbøker. Jeg mener hvordan skrive så  de hører. Hvordan forklare, fordi jeg prøver. Hvordan beklage, jeg rører i maten mister lysten. Nøden. Verdens undergang, livets overgang, kveldens feiltag, reaksjoner, beinhard. Gjør meg myk, gjør meg varm, gjør meg kald, steinhard.

Så når jeg oppfører meg som en dritt; jeg sitter igjen og tenker. Grunnen til at jeg senker øyner og lenker meg fast til hvorfor og hvordan er fordi at jeg bryr meg såpass, for å si det enkelt. Krenker meg selv, en personlighet, en fase, jeg skriver motivasjons ord, dagens ord, hvem sitt ord? Gjør som presten sier, ikke som han gjør, jeg er et menneske som fortsatt gror. 

Så om du ser, hører, vurderer hvem jeg er; la meg vite, er dødelig nysgjerrig ha’kke funnet det ut sjæl.